Ingenting blir noen gang som før.

Og før kommer aldri mer igjen.

Mørket rår når endog håpet dør,

sorgen er en dyster følgesvenn.

Livet er så sårbart og så skjørt

før det står i blomst kan det vær over.

Historier om undere har vi hørt,

trassig liv som trosser alle lover.

Men ikke denne gangen – ikke nå.

vi så livet reise seg og gå

 

Gi dem evig hvile, herre, hold lyset høyt

så de finner veien hjem

Gi dem evig hvile, herre, og må evig lys

skinne på dem

 

Det gikk sin vei og vi så ikke hvor,

det kjempet som besatt før det forsvant.

Med fordervelse og sorg i sine spor

ga selve livet tapt og døden vant.

Nå sørger det krumbøyd og forlatt

det liker ikke tape noen slag

Det hegner om et frø – en glo – en skatt

og skal igjen stå rakrygget en dag .

Om ikke denne gangen – ikke nå

så skal det atter reise seg og stå

 

Gi dem evig hvile, herre, hold lyset høyt

så de finner veien hjem

Gi dem evig hvile, herre, og må evig lys

skinne på dem

Gi dem evig hvile, herre…

(Evig hvile, Bjørn Eidsvåg)

 

Han dukket opp utav det blå. Og han forsvant inn i det blå. Første gang han ringte meg var fra en konsert med Bjørn Eidsvåg. Saudabuer var de begge to. Om jeg kunne tenke meg å treffes for en kaffe til uka? Han var lærer og hadde lest en kronikk jeg hadde hatt på trykk om lydighet og lojalitet i skolen, og han var begeistra. Begeistring smitter.  Og jeg trengte det.  Jeg trengte støtte og begeistring. Vi møttes, og vi nikket og vi rynket pannen og vi lo.Det ble flere gode møter. Møter med gnist.

Han var en stjerne. Så forsvant han. Og bygda lette. Politiet lette. Jeg kjente klumpen i magen komme.

De fant han i bilen i sjøen. Jeg tror han kjempet som besatt før han forsvant.

Noen sjeler er sjeldne. De lyser slik at andre finner veien ut. Selv blir de igjen og kjemper i mørket.

I dag, dagen etter at jeg skrev dette leser jeg at Robin Williams er død. Han hadde lenge hatt tunge depresjoner, og valgte sannsynligvis å avslutte sitt eget liv. På facebook skriver en tidligere elev, nå forfatter: «Rart å bli oppriktig lei seg når en stjerne, som du ikke kjenner, dør.Men når noen som har fått deg til å le forsvinner, kjenner du det»

Under ligger kommentaren:«Spesielt når han som har fått deg til å le, har vært så trist selv»

Jeg trykker «liker», og blikket blir slørete.