«Livets elv» Mansjettknapper laget av sølv, og utsnitt av gamle kart bak plexiglass

Til høsten skal jeg ha utstilling på «Galleri Giga» på Stord sammen med  fotograf og billedkunstner Viggo Johansen. Temaet er tap, minner, identitet, tilfeldigheter, og arbeidstittelen lyder :  «Jeg måtte miste en sum av lykke, men aldri bleknet minnets smykke», – en verselinje av Herman Wildenvey som jeg fikk da min far døde i april – 88.

Smykkene kommer til å være koblet til personlige tekster, og også til fagfeltet «Minnestudier» som utgjør en del av studiet «Historiedidaktikk» som jeg er tilknyttet ved  Universitetet i Stavanger. Sorg utgjør en del av dette studiet. Og sorg opptar meg både  personlig og faglig.

Under er en liten tekst om sorg som jeg skrev i sommer. Jeg poster den  i dag siden 27.april er den dagen hvitveisene revnet for 26 år siden.

There aint no cure for love

Leser at Leonard Cohen har hatt konsert i Kongens have i Odense.
Det får meg til å spole 25 år tilbake , til en annen kongehage, med samme Cohen på tronen.

Vi skriver Kongeparken 1988. Det er 6. Mai , og pappa er død. For ni dager siden. Minnet er ullent. Jeg husker vagt en slags diskusjon – eller er det bare ord-noe om at det ville gjøre godt for oss. Hallelujah.

Jeg har grått 9 dager i strekk, og håret er fremdeles flatt. Ikke tuppert som før den Dagen i april .
Det ultimate bildet på kollaps på 80 -tallet; lavt hår. Håret er lavt, jeg er lav, og jeg har ingen tro på at jeg noensinne vil bli glad igjen.Noensinne vil smile igjen. Men Leonard gjør det lettere. Han skjønner koden. Han er like mørk som meg, like lite tuppert, like lite høy.
25 år seinere er han fremdeles konge – i en hvilken som helst hage, i en hvilken som helst park.
Jeg for min del gav opp tuppering for alltid etter den tid.Men nå tillater jeg meg å bli høy av den lave stemmen til den underfundige mannen. Og sorgen – den sitter like ved. For tapt kjærlighet kan ikke kureres. Men den kan omformes – til en annen sang.