Anheng laget av brukt brilleglass med inngravert tekst.

I går var jeg på Sandnes kulturhus og så «Les Miserables», og tårene mine rant  fra  første tone satte inn til dørene ble åpnet og vi måtte ut i virkeligheten igjen.

Det er veldig mange grunner til at stykket berører meg  sånn, men en av dem handler om at temaet i forestillingen  ligger denne virkeligheten nær. For vinteren er snart over, og synlig fattigdom er i ferd med å komme til  gatene våre igjen.

En fattigdom som en del politikere ønsker å fjerne ved forbud. I Stavanger diskuterer man mulighetene for å innføre tiggerfrie soner.En av disse sonene er Domkirkeplassen. Og det er nesten så jeg ikke tror hva jeg hører. Jeg er sikker på at også biskopen  St. Svithun som domkirken er viet til, hadde demonstrert høylytt dersom forslaget hadde kommet ham for øre.

Biskopen som var kjent for sin ydmykhet og nestekjærlighet og som hjalp  de fattige og trengende er Stavangers helgen.Stavanger er  den godeste St.Svithuns by.Men kanskje er det på tide å  kalle en spade for en spade – (evt. en kaffekopp for en kaffekopp ) og vie Stavanger til den edle Nespressoen? For jammen ser det ut til at det er visse typer pappkrus vi har lettere for å tåle så inderlig vel  enn andre.

«Jeg synes det er fantastisk å ha mulighet til å sørge for at folk føler seg godt  ivaretatt og sett», sier Nespressos butikksjef i det to sider (!) lange oppslaget om kaffekjeden  i Stavanger Aftenblad 12.februar.

La oss passe på at vi også ser «de andre», og at vi kan heve blikket og se hverandre i øynene  uten frykt for å skli på de oljebelagte fortauene våre.

I sommer da  tiggerdebatten pågikk for fullt var jeg sint.Veldig sint.Og hadde jeg bodd i Oslo ville jeg  lagt meg til for å overnatte  i parken sammen med biskoper og andre demonstranter i protest mot den lite humane behandlingen av romfolk. Og hadde biskopen av Digne fra Victor Hugos «Les Miserables» kunnet foreta en tidsreise fra sitt 1800- univers , er jeg sikker på at han hadde sluttet seg til demonstrasjonen han med.

Jeg er klar over at problematikken ikke er enkel, og at den handler om så mye mer enn å gi/ikke gi. Men kall meg ikke romantiker, – da skriver jeg!

For eksempel den korte teksten under som jeg tasta ned i en blanda tilstand av harnisk og tristhet  på verkstedet i sommer mens jeg hørte på nettopp  « De Elendige» på lydbok. Den er altså skrevet i et provosert øyeblikk , så eventuelle tilløp til  kvalmende moralisme bes sees i sammenheng med dette.

Om å gi
 
«Og mens han gråt ble det langsomt dag i hans sjel» ( «De elendige», av Victor Hugo)
 
Det er ikke romantisering som er motsatsen til hardhet. Det er menneskelighet. Å gi omhandler to parter: Giver og mottager. I overføringsøyeblikket finnes en ubalanse som kan føles ubehagelig både for den som gir og den som mottar. For er det ikke sånn at vi på et klamt vis bekrefter og konstaterer vår rikdom og makt ved å bøye oss ned til pappkoppen på et gatehjørne?
Kanskje er det sånn at en selv må ha vært i en svak og sårbar situasjon og avhengig av andres medmenneskelighet for å kunne tilføre situasjonen en slags grad av likeverdighet og balanse?
Å gi føles ikke så ubehagelig når en selv har fått.
Noen ganger tar livet selv vendinger der den eneste veien er å åpne seg for andres hjelp.
Andre ganger kan en selv begi seg ut på den kronglete sti og plutselig være så forferdelig alene.
Medmenneskelig støtte kan være livsnødvendig – i ro og på reise.
 
For meg er det sånn at det å gi også handler om mitt eget selv. Jeg fratas litt av min egen menneskelighet ved å måtte gå forbi et menneske i nød uten å erkjenne og møte blikk, og gi – helt konkret.
Jeg gir verken av moralsk strenghet til meg selv, av snillhet, dumhet eller skam. Jeg gir rett og slett fordi jeg har fått, og fordi jeg vet at jeg vil trenge det igjen.
Og jeg gir fordi jeg har større tro på nettopp tro enn på mistro.Dersom du mistenker meg for noe annet så får du tro om igjen.

 Hver og en får ta sitt valg – men gjør aldri narr av mitt.