«Du eig ikkje lykka einsleg.

Lykka er ikkje for to.

Ropet frå verda skal alltid vera

eit vårbrus gjennom ditt blod.

 

Orkar ditt hjarte femne

lykka, så elsk deg slø!

Menneskeånda rømer ifrå deg,

og framtida i deg er død.

 

Er du eit menneske, eig du

aldri den store ro.

Du eig ikkje lykka einsleg.

Lykka er ikkje for to.»

Å ha et stort loft er en lykke og en forbannelse. Forbannelsen ligger i at tingene “kommer og tar meg” – de gjør meg ufri. Det fins tider da jeg tenker at jeg skulle ha lyttet mer til Lars Lillo Stenbergs oppfordring om å kaste alle papirene. Samtidig er det en lykke og befrielse  å kunne være på reiser i tid. Og det har jeg mulighet til hver gang jeg er på loftet. Jeg foretar Loftsreiser.Sist jeg skulle opp for å “legge bort” noe,fant jeg igjen “min poesiebok” fra Våland skole, anno 1982 med dette vondvakre diktet av Tor Ulven i en noe anstrengt skjønnskriftdrakt.

Vi hadde en lærer på barneskolen som hadde vært misjonær i Japan. Hun var en aktiv tilhenger av skjønnskrift og av dikt, og hun fortalte oss mye om verden.

Det er lite i det urkraftige diktet til Ulven som tilsier at tankene mine skulle gå til Sydens land Mallorca, nærmere bestemt det helt skjermede landet Aqualand, men så er altså tilfelle.

Aqualand- en helt vanlig feriedag på Mallorca,sommeren 2013:

”I choose my own way”

Ordene  var prikket inn i huden til den høylytte piggsveisguttemannen  som dultet borti meg idet han sneik seg forbi meg og sønnen min  i den endeløse stillestående køen opp mot vannsklia.

Jo takk skal du søren meg ha for å velge din egen vei. Kontekst er konge. Hadde det ikke vært for at jeg bokstavelig talt kjente på den lite komfortable bikinikroppen hva guttemannen la i ordene, hadde jeg vært den første til å bejuble tatoveringen. Men ”I choose my own way” kan fort gå fra å være sterke visdomsord til å bli et slags ”jeg går rett på – samme hva jeg støter på” – mantra.

Friheten til kan fort komme i konflikt med friheten fra.

Holdningen til ”rett fram-gutten” bringer fram det verste i meg. Og jeg liker ikke det verste i meg. Jeg ville si noe.Men jeg fikk munnkurv av sønnen min. Og jeg valgte å lytte til hans behov. Jeg valgte ikke min egen vei. For sånn er det faktisk. Vi har et ansvar for hverandre.

Palma – noen timer seinere:

Mindre kontroll hadde jeg på mitt indre følelsesliv seinere på kvelden. Det begynte bra. Det varme Sydenmørket tusler seg innover Palma by, og familien sitter til bords på en åpen plass utenfor en kirke beskyttet av en engel med nedslått blikk.

Så begynner selve plassen å leve. Av afrikanske selgere med neonkubber i hendene, og sigaretter og krims og krams. Snart synes ikke ansiktene lenger i mørket, og neonkubbene ser ut til å vandre rundt på plassen på egenhånd. Som et stille og rastløst Luciatog.

Med ett er jeg ute av konversasjonen på bordet.Blir fjern.Griner du mamma? Hvorfor griner du? Kjære engel, gi meg styrke. Dette skal være lett.Dette skal være Syden og parasolldrinker.Men jeg tenker på båter av annet  kaliber enn i Aqualand. Jeg tenker på hvin som kommer fra et annet dyp. Jeg tenker på det svarte. Men her sitter jeg foran blafrende stearinlys med dagens meny og vi er i det lette, det lyse. Jeg er Midt i Kontrasten. Og jeg kjenner et ubehag så sterkt at jeg ikke klarer å snakke.

Det angår meg. Det angår oss. Jeg kjenner mennesker som har sett barn og voksne rundt dem gå ned med fartøy som skulle ta dem over til den andre siden.Den lyse siden.

Det går linjer fra ulykken utenfor Lampedusa til Norge og Stavanger. Mange av dem var på vei hit. Jeg har møtt fortvilelsen. Og det er ikke enkelt. Det er komplisert. Det kompliserer å ta innover seg andres smerte. Et enklere liv for folk flest kan fort føre til et vanskeligere liv for ”de andre”

Jeg tok meg inn igjen. Jeg fikk ordene tilbake. For det er jo også slik at den veldige takknemligheten for å være født på rett side må brukes riktig, og det er andre behov å ivareta ved dette bordet på en uterestuarant i Palma enn dette handlingslammende dype sukket som kommer innenfra.

”If you don´t like it,- act or forget”, leste jeg nylig i en bok av designer Stefan Sagmeister.

Vi handlet. På vårt  lille vis,- slik vi kunne det der og da.

Vi handlet noen steindyre neonlys idet vi forlot restaurantbordet (vi prutet oppover) og tilfredsstilte flere behov samtidig.

Jeg har en venn som har ”skiftet side” som han selv formulerte det en gang. Han kjente tilværelsens letthet så ubehagelig at han valgte å jobbe som frittstående lege der det trengs som mest. Det eneste han eier av materiell verdi her  i livet som vandrer, er et par briller med ramme av gull, og nestekjærlighet.Da han var hjemom før sin ferd videre gav jeg ham dette korset med den inngraverte teksten «cross my heart»

For, kors på halsen- jeg digger mennesker som velger sin egen vei. Når de ikke overkjører andre,når de ikke er opptatt av om den har huller, og den ikke er merket med ”minst motstand”.