Det var en av disse morgenene. Som så mange morgener før. Vinter ute – vinter inne. Humøret har frøset fast på ca 4 minus. Jeg har en datter som nekter å kle på seg, og en klokke det er umulig å stoppe.  Et kvarter unna venter en klasse på læreren sin. Nå har denne læreren hjertet i halsen. Tiden renner ut- og det renner over.

Vi kom oss ut døra. Datteren min har på seg bunad. Min avlagte barndomsbunad som er for lang, for ustrøket, for i uorden. Men først og fremst; det er ikke 17. Mai.  Og sjøl er jeg også ganske frynsete i kantene idet jeg ankommer barnehagen, og skal møte en klasse med et smilende «buenos dias» om ca fem minutt. Jeg orker ikke møte de voksnes blikk når jeg legger klessskift i kurven i barnehagen. Jeg er en mor på kanten, og jeg vil være usynlig der. Da er det at en annen mor ser på meg og sier med varme i stemmen:  «Så fin Elsa er i dag! Har hun pynta seg siden det er samenes nasjonaldag? »

Og jeg må løfte blikket, og humøret stiger til 4 plussgrader.  For det var som en liten velsignelse. Som en redning der ute i det fastfrosne.Og sånn er det, har jeg tenkt mange ganger i disse årene etterpå ;at noen ord i rette øyeblikk kan bety så mye mer enn hva de er ment som. Noen ganger kan de for eksempel utgjøre forskjellen mellom skam og verdighet.

Jeg heiser flagget i dag på samenes nasjonaldag, og tenker at også det handler om verdighet. Jeg heier på dem, og jeg heier på Elsa; Som ikke bare er navnet på  datteren min, men også navnet på kvinnen som er selve opphavet til feiringen 6. Februar. Det var den samiske aktivisten Elsa Laula Renberg som stod i bresjen for det første samiske landsmøtet i Trondheim 6. – 9. Februar 1917.  Det er utrolig hva man kan lære en dag med radio på verkstedet en dag i februar.