Anheng laget av brukt brilleglass med inngravert tekst.

I går var jeg på Sandnes kulturhus og så «Les Miserables», og tårene mine rant  fra  første tone satte inn til dørene ble åpnet og vi måtte ut i virkeligheten igjen.

Det er veldig mange grunner til at stykket berører meg  sånn, men en av dem handler om at temaet i forestillingen  ligger denne virkeligheten nær. For vinteren er snart over, og synlig fattigdom er i ferd med å komme til  gatene våre igjen.

En fattigdom som en del politikere ønsker å fjerne ved forbud. I Stavanger diskuterer man mulighetene for å innføre tiggerfrie soner.En av disse sonene er Domkirkeplassen. Og det er nesten så jeg ikke tror hva jeg hører. Jeg er sikker på at også biskopen  St. Svithun som domkirken er viet til, hadde demonstrert høylytt dersom forslaget hadde kommet ham for øre.

Biskopen som var kjent for sin ydmykhet og nestekjærlighet og som hjalp  de fattige og trengende er Stavangers helgen.Stavanger er  den godeste St.Svithuns by.Men kanskje er det på tide å  kalle en spade for en spade – (evt. en kaffekopp for en kaffekopp ) og vie Stavanger til den edle Nespressoen? For jammen ser det ut til at det er visse typer pappkrus vi har lettere for å tåle så inderlig vel  enn andre.

«Jeg synes det er fantastisk å ha mulighet til å sørge for at folk føler seg godt  ivaretatt og sett», sier Nespressos butikksjef i det to sider (!) lange oppslaget om kaffekjeden  i Stavanger Aftenblad 12.februar.

La oss passe på at vi også ser «de andre», og at vi kan heve blikket og se hverandre i øynene  uten frykt for å skli på de oljebelagte fortauene våre.

I sommer da  tiggerdebatten pågikk for fullt var jeg sint.Veldig sint.Og hadde jeg bodd i Oslo ville jeg  lagt meg til for å overnatte  i parken sammen med biskoper og andre demonstranter i protest mot den lite humane behandlingen av romfolk. Og hadde biskopen av Digne fra Victor Hugos «Les Miserables» kunnet foreta en tidsreise fra sitt 1800- univers , er jeg sikker på at han hadde sluttet seg til demonstrasjonen han med.

Jeg er klar over at problematikken ikke er enkel, og at den handler om så mye mer enn å gi/ikke gi. Men kall meg ikke romantiker, – da skriver jeg!

For eksempel den korte teksten under som jeg tasta ned i en blanda tilstand av harnisk og tristhet  på verkstedet i sommer mens jeg hørte på nettopp  « De Elendige» på lydbok. Den er altså skrevet i et provosert øyeblikk , så eventuelle tilløp til  kvalmende moralisme bes sees i sammenheng med dette.

Om å gi
 
«Og mens han gråt ble det langsomt dag i hans sjel» ( «De elendige», av Victor Hugo)
 
Det er ikke romantisering som er motsatsen til hardhet. Det er menneskelighet. Å gi omhandler to parter: Giver og mottager. I overføringsøyeblikket finnes en ubalanse som kan føles ubehagelig både for den som gir og den som mottar. For er det ikke sånn at vi på et klamt vis bekrefter og konstaterer vår rikdom og makt ved å bøye oss ned til pappkoppen på et gatehjørne?
Kanskje er det sånn at en selv må ha vært i en svak og sårbar situasjon og avhengig av andres medmenneskelighet for å kunne tilføre situasjonen en slags grad av likeverdighet og balanse?
Å gi føles ikke så ubehagelig når en selv har fått.
Noen ganger tar livet selv vendinger der den eneste veien er å åpne seg for andres hjelp.
Andre ganger kan en selv begi seg ut på den kronglete sti og plutselig være så forferdelig alene.
Medmenneskelig støtte kan være livsnødvendig – i ro og på reise.
 
For meg er det sånn at det å gi også handler om mitt eget selv. Jeg fratas litt av min egen menneskelighet ved å måtte gå forbi et menneske i nød uten å erkjenne og møte blikk, og gi – helt konkret.
Jeg gir verken av moralsk strenghet til meg selv, av snillhet, dumhet eller skam. Jeg gir rett og slett fordi jeg har fått, og fordi jeg vet at jeg vil trenge det igjen.
Og jeg gir fordi jeg har større tro på nettopp tro enn på mistro.Dersom du mistenker meg for noe annet så får du tro om igjen.

 Hver og en får ta sitt valg – men gjør aldri narr av mitt.

Gil og Moti med hver sin hjerteblomstbrosje i sølv .Før de tok av seg jakka.

Pyton er ikke et ord jeg bruker ofte. Men gift er pyton.Og det var det jeg ville si noe om i tekstmeldingen til en god venn som er i gang  med en hard cellegiftbehandling for tiden. Stavekontrollen godtok ikke ordet pyton, men ville stadig gjøre det om til Putin.Tilfeldig? Neppe.

Menneskerettighetene er forgiftet i Putins rike. Det er for eksempel en menneskerett å kunne elske hvem man vil, og å kunne vise det.Kjærlighet skaper ringvirkninger i farger, men  for meg er fargene borte fra Ol ringene.De er like svarte som sørgebånd.

 Når jeg ser bilde av en halvnaken Putin flekse muskler på sin høye  hest i fjellheimen, skulle jeg ønske jeg bare kunne LOL,men jug og fanteri forsvinner ikke med latter.

En kan ikke le bort at den russiske kukturministeren sier at situasjonen for kunsten er fantastisk, når kuratoren Marat Guelman mistet jobben på grunn av en OL-kritisk kunstutstilling, og kunstneren Vaslij Slonov ble forsøkt straffeforfulgt på grunn av misbruk av Sotsji-OLs offisielle logo.

Et kunstnerpar som hadde falt Putin tungt for brystet, er israelske Gil og Moti som for øvrig bruker mye humor i formidlingen sin.

 I 2010 var de her i Stavanger med utstillingen «Totally devoted to you»  på Rogaland Kunstmuseum. Gil og Moti er gift, de kler seg likt, og de lever som de prediker gjennom kunsten sin.Personlig og uhøytidelig er kunsten deres som i det store og hele handler om kjærlighetens kraft.De reflekterer over muligheter for møter mellom mennesker på tvers av kulturell tilhørighet, sosiale relasjoner, eller legning.

Gil og Moti har bla. hatt et forsoningsprosjekt «Available for you»der de tilbød tjenester til mennesker med arabisk bakgrunn ulike steder der disse menneskene  er marginaliserte.

De har også hatt eksplisitte kunstprosjekt som handler om homofil kjærlighet.Som i «The Wedding Project» der de to giftet seg i full offentlighet og i «Letters to Laylah» der de  gjennom brev til en fiktiv elsker tar opp opp forskjellige politiske problemstillinger.

Gil og Moti er kunstnere etter mitt hjerte, og siden jeg leste i avisa at de ville komme i kontakt med folk her  i byen ringte jeg  en venninne som jobber på kunstmuseet. Jeg hadde laget hjerteblomstlogoen deres i sølv til dem som et lite minne fra oppholdet deres her, og en takknemlighet for den rause  holdningen deres. «Hiv deg i bilen, de er her akkurat nå- du vil like dem!» , var svaret jeg fikk i andre enden. Og jeg heiv meg i bilen, og jeg likte dem. Vi likte hverandre. Så godt at jeg et par måneder etter, til jul fikk et lite kunstverk i posten, med teksten «it is good to be different», og jeg får stadig vekk  invitasjoner på mail om ulike utstillinger de har rundt omkring i verden.

Denne Valentindagen tilegner jeg  den kjærligheten som mange steder i verden og i manges hoder fremdeles betraktes som annerledes.  Jeg ønsker meg et inkluderende, og ikke et ekskluderende hjerte. Jeg synes Gil og Motis nytolking av hjerteformen er et genialt og enkelt uttrykk for det ønsket.  Da jeg gav dem» logoen» deres i sølv (som de har på seg på bildet) forklarte jeg dem hvor mye jeg beundret denne hjerteformen, og hvor mye symbolikk jeg så i den. Da jeg la de to formene  sammen som vinger, smilte de lurt og  tok  av seg jakka begge to.På  hver  t-skjorte var det tegnet en vinge på ryggen. Tilfeldig? Neppe.

To bevingede Amor og Psyche av samme kjønn.

Putin ville ha psycha helt ut  – fra et Russia without love.

«Ærlighetsbutton» med borrelås som festeprinsip.Spiller på søndagsskolens flanellograf. Tenkt bært av møtedeltagere i en slags «no bullshit» pakt.

«Du eig ikkje lykka einsleg.

Lykka er ikkje for to.

Ropet frå verda skal alltid vera

eit vårbrus gjennom ditt blod.

Orkar ditt hjarte femne

lykka, så elsk deg slø!

Menneskeånda rømer ifrå deg,

og framtida i deg er død.

Er du eit menneske, eig du

aldri den store ro.

Du eig ikkje lykka einsleg.

Lykka er ikkje for to.»

Å ha et stort loft er en lykke og en forbannelse. Forbannelsen ligger i at tingene “kommer og tar meg” – de gjør meg ufri. Det fins tider da jeg tenker at jeg skulle ha lyttet mer til Lars Lillo Stenbergs oppfordring om å kaste alle papirene. Samtidig er det en lykke og befrielse  å kunne være på reiser i tid. Og det har jeg mulighet til hver gang jeg er på loftet. Jeg foretar Loftsreiser.Sist jeg skulle opp for å “legge bort” noe,fant jeg igjen “min poesiebok” fra Våland skole, anno 1982 med dette vondvakre diktet av Tor Ulven i en noe anstrengt skjønnskriftdrakt.

Vi hadde en lærer på barneskolen som hadde vært misjonær i Japan. Hun var en aktiv tilhenger av skjønnskrift og av dikt, og hun fortalte oss mye om verden.

Det er lite i det urkraftige diktet til Ulven som tilsier at tankene mine skulle gå til Sydens land Mallorca, nærmere bestemt det helt skjermede landet Aqualand, men så er altså tilfelle.

Aqualand- en helt vanlig feriedag på Mallorca,sommeren 2013:

”I choose my own way”

Ordene  var prikket inn i huden til den høylytte piggsveisguttemannen  som dultet borti meg idet han sneik seg forbi meg og sønnen min  i den endeløse stillestående køen opp mot vannsklia.

Jo takk skal du søren meg ha for å velge din egen vei. Kontekst er konge. Hadde det ikke vært for at jeg bokstavelig talt kjente på den lite komfortable bikinikroppen hva guttemannen la i ordene, hadde jeg vært den første til å bejuble tatoveringen. Men ”I choose my own way” kan fort gå fra å være sterke visdomsord til å bli et slags ”jeg går rett på – samme hva jeg støter på” – mantra.

Friheten til kan fort komme i konflikt med friheten fra.

Holdningen til ”rett fram-gutten” bringer fram det verste i meg. Og jeg liker ikke det verste i meg. Jeg ville si noe.Men jeg fikk munnkurv av sønnen min. Og jeg valgte å lytte til hans behov. Jeg valgte ikke min egen vei. For sånn er det faktisk. Vi har et ansvar for hverandre.

Palma – noen timer seinere:

Mindre kontroll hadde jeg på mitt indre følelsesliv seinere på kvelden. Det begynte bra. Det varme Sydenmørket tusler seg innover Palma by, og familien sitter til bords på en åpen plass utenfor en kirke beskyttet av en engel med nedslått blikk.

Så begynner selve plassen å leve. Av afrikanske selgere med neonkubber i hendene, og sigaretter og krims og krams. Snart synes ikke ansiktene lenger i mørket, og neonkubbene ser ut til å vandre rundt på plassen på egenhånd. Som et stille og rastløst Luciatog.

Med ett er jeg ute av konversasjonen på bordet.Blir fjern.Griner du mamma? Hvorfor griner du? Kjære engel, gi meg styrke. Dette skal være lett.Dette skal være Syden og parasolldrinker.Men jeg tenker på båter av annet  kaliber enn i Aqualand. Jeg tenker på hvin som kommer fra et annet dyp. Jeg tenker på det svarte. Men her sitter jeg foran blafrende stearinlys med dagens meny og vi er i det lette, det lyse. Jeg er Midt i Kontrasten. Og jeg kjenner et ubehag så sterkt at jeg ikke klarer å snakke.

Det angår meg. Det angår oss. Jeg kjenner mennesker som har sett barn og voksne rundt dem gå ned med fartøy som skulle ta dem over til den andre siden.Den lyse siden.

Det går linjer fra ulykken utenfor Lampedusa til Norge og Stavanger. Mange av dem var på vei hit. Jeg har møtt fortvilelsen. Og det er ikke enkelt. Det er komplisert. Det kompliserer å ta innover seg andres smerte. Et enklere liv for folk flest kan fort føre til et vanskeligere liv for ”de andre”

Jeg tok meg inn igjen. Jeg fikk ordene tilbake. For det er jo også slik at den veldige takknemligheten for å være født på rett side må brukes riktig, og det er andre behov å ivareta ved dette bordet på en uterestuarant i Palma enn dette handlingslammende dype sukket som kommer innenfra.

”If you don´t like it,- act or forget”, leste jeg nylig i en bok av designer Stefan Sagmeister.

Vi handlet. På vårt  lille vis,- slik vi kunne det der og da.

Vi handlet noen steindyre neonlys idet vi forlot restaurantbordet (vi prutet oppover) og tilfredsstilte flere behov samtidig.

Jeg har en venn som har ”skiftet side” som han selv formulerte det en gang. Han kjente tilværelsens letthet så ubehagelig at han valgte å jobbe som frittstående lege der det trengs som mest. Det eneste han eier av materiell verdi her  i livet som vandrer, er et par briller med ramme av gull, og nestekjærlighet.Da han var hjemom før sin ferd videre gav jeg ham dette korset med den inngraverte teksten «cross my heart»

For, kors på halsen- jeg digger mennesker som velger sin egen vei. Når de ikke overkjører andre,når de ikke er opptatt av om den har huller, og den ikke er merket med ”minst motstand”.

Det var en av disse morgenene. Som så mange morgener før. Vinter ute – vinter inne. Humøret har frøset fast på ca 4 minus. Jeg har en datter som nekter å kle på seg, og en klokke det er umulig å stoppe.  Et kvarter unna venter en klasse på læreren sin. Nå har denne læreren hjertet i halsen. Tiden renner ut- og det renner over.

Vi kom oss ut døra. Datteren min har på seg bunad. Min avlagte barndomsbunad som er for lang, for ustrøket, for i uorden. Men først og fremst; det er ikke 17. Mai.  Og sjøl er jeg også ganske frynsete i kantene idet jeg ankommer barnehagen, og skal møte en klasse med et smilende «buenos dias» om ca fem minutt. Jeg orker ikke møte de voksnes blikk når jeg legger klessskift i kurven i barnehagen. Jeg er en mor på kanten, og jeg vil være usynlig der. Da er det at en annen mor ser på meg og sier med varme i stemmen:  «Så fin Elsa er i dag! Har hun pynta seg siden det er samenes nasjonaldag? »

Og jeg må løfte blikket, og humøret stiger til 4 plussgrader.  For det var som en liten velsignelse. Som en redning der ute i det fastfrosne.Og sånn er det, har jeg tenkt mange ganger i disse årene etterpå ;at noen ord i rette øyeblikk kan bety så mye mer enn hva de er ment som. Noen ganger kan de for eksempel utgjøre forskjellen mellom skam og verdighet.

Jeg heiser flagget i dag på samenes nasjonaldag, og tenker at også det handler om verdighet. Jeg heier på dem, og jeg heier på Elsa; Som ikke bare er navnet på  datteren min, men også navnet på kvinnen som er selve opphavet til feiringen 6. Februar. Det var den samiske aktivisten Elsa Laula Renberg som stod i bresjen for det første samiske landsmøtet i Trondheim 6. – 9. Februar 1917.  Det er utrolig hva man kan lære en dag med radio på verkstedet en dag i februar.