Leserinnlegg i Stavanger Aftenblad 9/1-13.

Erna Solberg har snakket det nye året inn, og det er selve Livet – psyken vår hun velger å vie første del av talen til.»Troen på livet vårt, menneskets verd» altså. Det er bare å nynne med,  anerkjenne og komplimentere. For jeg er så enig, og så  vil jeg jo gjerne være hyggelig.Politikere trenger tross alt  å bli løftet litt de og. Og så er det gratis, sier hun. Det er jo alltid en fin ting.

Men begeistringen min avtar fort.For klokskapen uteblir. Arbeid med psykisk helse krever  mer enn hyggelige komplimenter. Det krever dybde og  en evne til å se sammenhenger . Jeg føyer meg til Eva Grindes refleksjoner  i  Dagens Næringsliv, 3/1 : «Politikk inntreffer når et område prioriteres, i budsjetter, i prosjekter og i timeplanene fra dag til dag»

Med andre ord; arbeid med den psykiske helse koster i form av tid.Solberg  snakker om psykisk helse og verdien av en god barndom uten å nevne psykisk helsearbeid i barnehage eller skole med et ord. Det er ikke tilfeldig. For når det kommer til skole er det de harde fakta og frykt som dominerer bildet. Og de trer inn i andre del av talen.Det er en mangel på sammenheng mellom første og andre del av Solbergs tale. Retorikkekspertene burde vært  noe mer tilbakeholdne med å gi Solberg et nytt kallenavn, for i andre del  er det ikke Moder Teresa som snakker:  «Nesten hver fjerde 15-åring ligger på et kritisk lavt nivå i matematikk»,sier hun, og imperativet er ikke lenger av det etiske slaget.

Men her  er en annen type statistikk fra skolen: Annen hver jente og hver fjerde gutt i alderen 15-18 år sier de har et eller flere symptomer på depresjon ( NRK Rogaland 16/12-13) De psykiske helseplagene blant ungdom øker. En stor del av det er relatert til press og stress i forhold til skoleprestasjoner, og kanskje  nettopp det ensidige fokuset på det som de Nasjonale prøver og Pisa måler: de såkalte grunnleggende ferdighetene,som matematikk.

Når vi ønsker å bli best på pisapoeng er det lett å miste det store bildet av syne og se sammenhenger.

Psykisk helse handler mye om mestring, og min påstand er at det  blir mindre og mindre plass  til et mangfold av mestringsarenaer i skolen. Jeg har to konkrete eksempler på det her fra Stavanger: For et par år siden og med kort tids mellomrom forsvant  to slike arenaer for byens skoleungdom i form av entrepenørmessen Wam («What a mess») og Skolenes Kunstfest.Begge var  i regi av Stavanger kommune, i samarbeid med relevante nærmiljøinstitusjoner. Jeg er redd  dette et konkret symptom på en virkelighet der en nedprioriterer det som ikke kan måles fordi en ikke ser den fulle verdien av prosjektene.

I Kvalitetsmeldingen for Stavangerskolen er man opptatt av mestring og motivasjon. Begge deler henger nøye sammen med vår psykiske helse, og ikke minst læring.Som deltager på begge disse arrangementene kan jeg melde om elever som var så motiverte at de kom på skolen for å jobbe med prosjektet utenfor skoletid.Det felles målet løftet og motiverte elevene.Og hør bare:  Det løftet også meg- læreren.Jeg ble Lærerløftet. Jeg kjente begeistring og arbeidsglede, og min psykiske helse hadde godt av det. Prosjektene hadde med andre ord positive ringvirkninger.For motivasjon smitter.

Jeg leser i Kvalitetsmeldingen for Stavangerskolen at motivasjonen blant 10.klassingene har gått ned.Lampene lyser ikke rødt, men det utgjør likevel en utfordring. Min bekymring er at tallene kan være et signal om en snikende tendens med bakgrunn i  at vi ikke tar oss råd til å prioritere det som motiverer.For vi frykter;At vi ikke skal bli best i nasjonale(les;Nasjonale prøver) eller internasjonale kunnskapsmesterskap. (Les;Pisa). Frykt er en farlig drivkraft.Den er humørløs, og den gjør oss fremmedgjorte og psyke. Ikke minst er mange av våre evnerike elever , de som sprenger grenser og setter utfordrende spørsmålstegn, skadelidende for denne utviklingen.

En viktig form for forebygging av psykiske helseplager er med andre ord å gi rom for det hele mennesket.Også i skolen.

Men  det kan også være avgjørende å jobbe konkret med temaet  og bidra til avstigmatisering. Det fins skoler som finner tid til dette arbeidet. Jeg er glad for at jeg jobber på en av dem. Rett før jul satte vi av tre hele dager der  temaet var psykisk helse.Vi hadde eksterne foredragsholdere som snakket om å være venn med livet, og som delte av egne sterke opplevelser med mobbing. Vi så elever som ble berørt, som lyttet og forstod.Vi så elever blomstre,  og vi så noen krype litt lenger ut av skallet sitt.Forståelse og innlevelse er essensielt for menneskeverdet.

Bror Just Andersen ved Nasjonalt Folkehelseinstitutt   bekrefter det vi aner.Han har forsket på  skoler som fulgte prgram om psykisk helse, og funnene han gjorde i doktorgradsavhandlingen var imponerende:   Fra et år til det neste var tallet på elever som sleit med angst blitt halvert, og mobbing var redusert med en tredjedel.(2011)Ungdommer blir rett og slett friskere, og de søker lettere hjelp av  å ha kunnskap om psykisk helse som det i utgangspunktet er mye uvitenhet rundt.

Det er altså god samfunnsøkonomi i dette.Både inspirert og provosert av  statsministerens tale, er min nyttårshilsen til Stavangers skolepolitikere  som følger: Kjære dere! Håper dere kan gi  hyggelige komplimenter og Respons til de skolene som allerede jobber med psykisk helsearbeid i skolen i det nye året.Og gi gjerne insentiv og oppmuntring  til de skoler som ikke har det  på timeplanen. Kan hende vil det også gi seg positive utslag i tallene i  Kvalitetsmeldingen? Gjør arbeid med psykisk helse i skolen til et stempel for kvalitet! Ellers blir Solbergs tale like tom for innhold som et nedlagt kompetansemål  i elevrådsfaget.