Hørte på Ask Emblas sang «Fathers eyes» på radio på verkstedet i dag. Den har en høy stjerne blant mine «guilty pleasures».  Samtidig holdt jeg på å emaljere dette anhenget og kom til å tenke på noe som hendte en ti års tid tilbake. Jeg hadde hentet inn Aftenposten,-ut fra avisa detter det ut et reklamebilag, og jeg støkker til. På framsiden av dette bilaget er det et øye.det dekker hele siden. Og det er pappa sitt øye. Pappa ser på meg.Pappa som ikke lever lenger. Det øyeblikket..Frysningene på ryggen. Men det varer altså ikke lenger enn et øyeblikk – til jeg setter bildet i sammenheng med overskriften på bildet; Flux. Tittelen på bladet som en fotografvenn hadde tatt bilder til. Bilder av meg. Det er mitt eget øye som ser opp på meg. Jeg har hatt flere slike gåsehudopplevelser der fortid møter nåtid. Egentlig faller de raskt til bakken når jeg prøver å formidle det magiske i dem. Det kan fort bli som å fortelle om sine nattdrømmer. Stjernestøv blir fort til asfaltstøv når begeistring møter mottaker, og noen ganger er det best å la være. Og heller beholde historien inni seg, og opprettholde magien og mystikken. Men nå er det altså sagt. Og jeg tror jeg kommer til å fortsette med det. Asfaltstøv eller ikke.

Øyet som anheng har en sterk symbolikk som beskyttelse mot det onde blikk i ulike kulturer.  «Mitt» øye handler like mye om det utadrettede ; å Se og være våken.  Etter å ha vært på markering av nedleggelse av snublesteinene til minne om de drepte jødene her i Stavanger i går, tenker jeg at vi mer enn på lenge lever i en tid der det er viktig å være våken og ha et skråblikk på samfunnet vi lever i.

Det er et stort tankekors for meg at samtidig som snublesteinene legges ned, vurderer de samme politikerne å vedta tiggerforbud på Domkirkeplassen, og nasjonalt foregår det en stadig mer innstrammende og mistenkeliggjørende politikk overfor flyktninger.  Den beste måten å hedre de jødiske navnene på minneplankettene ville være å si fra når urett skjer, og bekjempe alle tilløp til å sette mennesker i bås.  Greta Størseth, 92 år var en av de som hadde øynene sine med seg da det gjaldt som mest. Takket være henne er det et navn som mangler på snublesteinene i Stavanger. Jeg snakket med henne på telefon fra Oslo for et par dager siden. Kul dame som har utrettet mye. Men som fremdeles har et skråblikk både på seg selv og samfunnet hun er en del av. Og jeg tenker og jeg håper at det er sant som Ask Embla synger:»I ‘m not done here yet». Jeg vil også se i 50 år til. Minst.