«Ønskekvist»

For et par dager siden gikk jeg rundt her i nabolaget mitt og tenkte på hvor utrolig heldig jeg er. Som bor i et område med historie og gamle hus og store trær, – gigantiske trær som risler, og kvitrer og lager lysspill på veggen inne her vi bor.

Jeg blir rolig og varm om hjertet av å se på store trær og bladverket som danser.

Jeg prøvde å fange storheten i trærne ved å ta bilder med mobilkameraet. Jeg tenkte å legge ut en kjærlighetserklæring til lokalmiljøet mitt på facebook.Skape balanse- vise at jeg ikke Bare er sint liksom. Om jeg nå bare jeg fikk fanget den rette vinkelen ville storheten tale for seg selv. Ikke noe galt med nakne tær foran azurblå sjø, men jeg liker nå også trær mot blå himmel.

Mobilkamera funker best for tær. Det ble ikke noen billedhyllest til nabolaget mitt.

Men i dag er jeg alene i huset, verandadøren står åpen, og jeg hører trærne som hvisker i vinden. Jeg setter meg til for å gjøre noe så prosaisk som å rydde opp på dataskjermen og kommer over en utgave av ”Stavangeren” – medlemsblad for byhistorisk forening – som jeg av en eller annen grunn har lastet ned.

Der finner jeg en artikkel om gamle hager i Stavanger av Per Grimnes, og jeg merker meg disse setningene :”Ledaal var Kiellendfamiliens landsted. Hagen ble anlagt sent på 1700-tallet, da de eldste trærne ble plantet.Bøketrærne skal ha vært en del av en plantelast som skulle til tsaren i St. Petersburg, men på grunn av uvær strandet skipet i vårt farvann.Trær ved Møllebukta og ved Utstein kloster skal ha samme opprinnelse.”

I februar i år ble denne alleen ved Utstein kloster fjernet. Jeg vet det fordi jeg klippet ut artikkelen som var på trykk i Stavanger Aftenblad 9.februar med tittelen :”Her sto trærne som trolig skulle til den russiske tsar ”

Mobilkamera ville vært et helt greit redskap for å fange dette virkelighetsbildet. For her var det ikke mye hellighet igjen;

Årringene tilbake som arr i naturen. Vakre giganter som har vært her lenger enn oss ble fjernet på bestilling  fra eieren som mente de lå farlig nær eget hustak.

De over 240 år gamle trærne var ikke vernet, og på tross av at det ikke var tegn til at trærne hadde råte, klarte en ikke å hindre at en spesiell historie ble revet opp med rota.

Historieløshet gjør meg dårlig.Jeg vil ikke leve i en verden av papp.

Hadde noen av hageeierne nær meg fjernet de vakre store trærne utenfor vinduet vårt  hadde noe blitt amputert. Jeg kjenner sterkt for de trærne. De jorder meg når behovet for å fly blir for sterkt. Og jeg liker at de har stått her lenger enn oss,- med den følelsen av kontinuitet det gir.

Et av de flotteste trærne vi har utsikt til står i hagen til Mia Berners barndomshjem.Mia Berner – damen som alltid kledte seg i rødt, som ofte så rødt og som flyttet fra hva hun opplevde som et besteborgerlig Stavanger til Oslo, og seinere Sverige der hun etterhvert ble en anerkjent akademiker.

Jeg har nettopp lest erindringsboka hennes ”Tretten” . Morten Strøksnes gjengir de siste ordene som hun etterlot ham før hun døde.De usentimentale setningene treffer meg i magen.

”Jeg skal bli norsk statsborger en av dagene, men de norske kvernene er trege.Vi får se om de rekker det.Stater bryr jeg meg ikke om.Bare lokale trakter og store verdensarealer.Jeg fikk skjønne venner i Norge.Takk for livet! Ta dere et glass og vær som folk!”

Eller som trær. Som store rotfaste trær som strekker seg mot himmelen og som rasler uten sabler.

Hørte på Ask Emblas sang «Fathers eyes» på radio på verkstedet i dag. Den har en høy stjerne blant mine «guilty pleasures».  Samtidig holdt jeg på å emaljere dette anhenget og kom til å tenke på noe som hendte en ti års tid tilbake. Jeg hadde hentet inn Aftenposten,-ut fra avisa detter det ut et reklamebilag, og jeg støkker til. På framsiden av dette bilaget er det et øye.det dekker hele siden. Og det er pappa sitt øye. Pappa ser på meg.Pappa som ikke lever lenger. Det øyeblikket..Frysningene på ryggen. Men det varer altså ikke lenger enn et øyeblikk – til jeg setter bildet i sammenheng med overskriften på bildet; Flux. Tittelen på bladet som en fotografvenn hadde tatt bilder til. Bilder av meg. Det er mitt eget øye som ser opp på meg. Jeg har hatt flere slike gåsehudopplevelser der fortid møter nåtid. Egentlig faller de raskt til bakken når jeg prøver å formidle det magiske i dem. Det kan fort bli som å fortelle om sine nattdrømmer. Stjernestøv blir fort til asfaltstøv når begeistring møter mottaker, og noen ganger er det best å la være. Og heller beholde historien inni seg, og opprettholde magien og mystikken. Men nå er det altså sagt. Og jeg tror jeg kommer til å fortsette med det. Asfaltstøv eller ikke.

Øyet som anheng har en sterk symbolikk som beskyttelse mot det onde blikk i ulike kulturer.  «Mitt» øye handler like mye om det utadrettede ; å Se og være våken.  Etter å ha vært på markering av nedleggelse av snublesteinene til minne om de drepte jødene her i Stavanger i går, tenker jeg at vi mer enn på lenge lever i en tid der det er viktig å være våken og ha et skråblikk på samfunnet vi lever i.

Det er et stort tankekors for meg at samtidig som snublesteinene legges ned, vurderer de samme politikerne å vedta tiggerforbud på Domkirkeplassen, og nasjonalt foregår det en stadig mer innstrammende og mistenkeliggjørende politikk overfor flyktninger.  Den beste måten å hedre de jødiske navnene på minneplankettene ville være å si fra når urett skjer, og bekjempe alle tilløp til å sette mennesker i bås.  Greta Størseth, 92 år var en av de som hadde øynene sine med seg da det gjaldt som mest. Takket være henne er det et navn som mangler på snublesteinene i Stavanger. Jeg snakket med henne på telefon fra Oslo for et par dager siden. Kul dame som har utrettet mye. Men som fremdeles har et skråblikk både på seg selv og samfunnet hun er en del av. Og jeg tenker og jeg håper at det er sant som Ask Embla synger:»I ‘m not done here yet». Jeg vil også se i 50 år til. Minst.