«Primært» Smykkeserie tilegnet asylbarna.Laget av gamle ludobrikker og sølv.Alle barn har rett til lek.

Det var solskinn, det var mandag, det var i dag, og jeg var på vei over broa til politistasjonen fra Paradis.Bildet på lappen jeg plutselig hadde i hånda var av det paradisiske slaget.

Hun smilte, dama. Jeg tror jeg sa et fjernt takk og smilte igjen. Så oppdaget jeg teksten: «Snart slutt på all lidelse!»

Jeg kommer ikke til å kaste den lappen. Noen ganger får ting som en normalt ville smilt litt ironisk av, en ny og spesiell betydning. En helt vanlig jehovastekst blir til en gullmynt. Sånn var det i dag, en helt vanlig og samtidig uvanlig mandag på vei over en bro –  med urolige tanker i hodet, og viktige ord i sekken. Ord om beskyttelse. Beskyttelse fra lidelse.

En søknad og en bønn til UDI om at et lite jentebarn må skånes fra å bli deportert til et land der faren for å bli utsatt for et alvorlig menneskerettighetsbrudd- kjønnslemlestelse – er stor. Jeg viste lappen til moren til jenta da vi møttes på stasjonen – og teksten ble veldig sterk.  “We have to pray», svarte hun lavt.

Jeg håper at denne lille jenta en dag vil oppleve å leke i Norge, uten faren for deportasjon hengende over seg. Ingen barn skal måtte bo i mørket. Barn skal bo i farger.Barn skal lage farger.Barn skal leke. Det er Primært.

Jeg bøyer meg i støvet for ildsjelene som insisterende og urokkelig arbeider for asylbarnas sak.Mange av dem har stått på lenge.Og lenge før grasrotengasjementet ble vekket.En av dem er Kari Gellein.Sammen med Tine Poppe (foto) har de skrevet boka «Jeg liker Norge, men Norge liker ikke meg», som er et sitat fra Neda som har bodd på Dale asylmottak i 10 år, og som nå står i fare for å bli deportert ut av landet.I går stod Tine Poppe og Kari Gellein som avsendere av denne talende teksten på støttesiden for Neda på facebook:

SKAL VI TÅLE DETTE?

I januar 2012 begynte vår reise rundt på ulike asylmottak i Norge for å lage dokumentarboken «Jeg liker Norge, men Norge liker ikke meg». Et møte med lengeværende barn i norske asylmottak. Det er vanskelig å beskrive det mørket som møtte oss. De stille rommene fulle av angst, de lave stemmene og barneøynene med blikkene uten lys og håp, blikkene man ellers bare treffer i de verst rammede krigsområder andre steder i verden. Den stille gråten uten ord, og apatien som følge av å befinne seg i en limbotilværelse. Lukten av redsel. Fravær av håp. Av hensyn til barna kunne vi aldri ha formidlet alt vi opplevde i disse møtene. Men barna lever i dette mørket, dag ut og dag inn. I den humanitære stormakten Norge. Stemningen i rommene på mottaket på Dale hos Neda og familien i disse dager ville nok vært for hard kost for de aller fleste. De er kommet til det punktet de frykter verst av alt i verden. Deportasjonen står utenfor og banker på døren. Vi snakker med Neda på telefonen jevnlig. Det er hun som formidler til omverdenen hva som skjer, som storesøster for livredde søsken og foreldre. Hvor lenge kan en tolvåring tåle denne påkjenningen? Hvorfor er ikke denne mishandlingen av barn førstesider på alle norske aviser? Hva har skjedd med lille Norge?