«Untie me» – mansjettknapper med tekstiler fra gamle slips bak plexiglass.

Casual Friday

«Undring er frukten og frøet»
Valmuekapsel og sølv. Valmuen har mye symbolikk knyttet til seg-
helbred, magi, drømmer.

Den siste tiden har jeg møtt mange mennesker som har sterke historier om krenkelse med seg i sin livsbagasje. De er av ulik art, men det finnes noen fellesnevnere for hva de har vært utsatt for: Det handler om makt, mangel på forståelse og vilje til innlevelse.Om å være for mye eller for lite av noe- og det handler om jante, – det handler om den mistenksomme tro.

Du skal ikke tro. «For den som tror at alle frukter modnes samtidig med jordbærene, vet ingenting om druer» (Paracelsus)

Undring er frukten og frøet. Og jeg heier på den sårbare!

Go sårbarhet!

Du har møtt dem har du ikke?

Hun som vender blikket bort når du står med hendene i været og jubler. Han som ublygt takker for rosen det er du som har sådd.

Du har møtt den tause flokken etter at du har stått foran dem og gitt av det innerste i deg. Og du tenker- hvorfor sier de ingenting ?

Og du blir usikker. Og du slår blikket ned.Og du sprekker ballongene. En etter en.

For ballonger slutter uansett å puste der gråskapen bor.

Velkommen til smålighetens univers. Det er der ringene ikke har virkninger. Det er der den gode sirkelen er konturløs.

Det er der epler blir liggende å råtne. For hvorfor gav du nå egentlig det eplet? Hva var det du ville oppnå?

Og virkeligheten din forgiftes av andre menneskers frukt.

Men bakom hviskes det at den som føler for mye- det er du.

Frukt ikke!

Dette er din tid. Bær sinnet, gleden og sorgen din som en krone- med tårene som perler-og fortsett med å slippe alle inn i kongeriket ditt. Der å herske er takk uten tikk eller teknikk.

Fortsett med å gi epler og la de andre gå på slang. For din frukt er ikke forbuden, den er sann.

Fortsett med å gi av hele deg.

For vet du hva? Det konkurrerende mennesket er snart konkurs, og se; snart vil makten snu seg mot sårbarheten og rope : feige lag!»

«Primært» Smykkeserie tilegnet asylbarna.Laget av gamle ludobrikker og sølv.Alle barn har rett til lek.

Det var solskinn, det var mandag, det var i dag, og jeg var på vei over broa til politistasjonen fra Paradis.Bildet på lappen jeg plutselig hadde i hånda var av det paradisiske slaget.

Hun smilte, dama. Jeg tror jeg sa et fjernt takk og smilte igjen. Så oppdaget jeg teksten: «Snart slutt på all lidelse!»

Jeg kommer ikke til å kaste den lappen. Noen ganger får ting som en normalt ville smilt litt ironisk av, en ny og spesiell betydning. En helt vanlig jehovastekst blir til en gullmynt. Sånn var det i dag, en helt vanlig og samtidig uvanlig mandag på vei over en bro –  med urolige tanker i hodet, og viktige ord i sekken. Ord om beskyttelse. Beskyttelse fra lidelse.

En søknad og en bønn til UDI om at et lite jentebarn må skånes fra å bli deportert til et land der faren for å bli utsatt for et alvorlig menneskerettighetsbrudd- kjønnslemlestelse – er stor. Jeg viste lappen til moren til jenta da vi møttes på stasjonen – og teksten ble veldig sterk.  “We have to pray», svarte hun lavt.

Jeg håper at denne lille jenta en dag vil oppleve å leke i Norge, uten faren for deportasjon hengende over seg. Ingen barn skal måtte bo i mørket. Barn skal bo i farger.Barn skal lage farger.Barn skal leke. Det er Primært.

Jeg bøyer meg i støvet for ildsjelene som insisterende og urokkelig arbeider for asylbarnas sak.Mange av dem har stått på lenge.Og lenge før grasrotengasjementet ble vekket.En av dem er Kari Gellein.Sammen med Tine Poppe (foto) har de skrevet boka «Jeg liker Norge, men Norge liker ikke meg», som er et sitat fra Neda som har bodd på Dale asylmottak i 10 år, og som nå står i fare for å bli deportert ut av landet.I går stod Tine Poppe og Kari Gellein som avsendere av denne talende teksten på støttesiden for Neda på facebook:

SKAL VI TÅLE DETTE?

I januar 2012 begynte vår reise rundt på ulike asylmottak i Norge for å lage dokumentarboken «Jeg liker Norge, men Norge liker ikke meg». Et møte med lengeværende barn i norske asylmottak. Det er vanskelig å beskrive det mørket som møtte oss. De stille rommene fulle av angst, de lave stemmene og barneøynene med blikkene uten lys og håp, blikkene man ellers bare treffer i de verst rammede krigsområder andre steder i verden. Den stille gråten uten ord, og apatien som følge av å befinne seg i en limbotilværelse. Lukten av redsel. Fravær av håp. Av hensyn til barna kunne vi aldri ha formidlet alt vi opplevde i disse møtene. Men barna lever i dette mørket, dag ut og dag inn. I den humanitære stormakten Norge. Stemningen i rommene på mottaket på Dale hos Neda og familien i disse dager ville nok vært for hard kost for de aller fleste. De er kommet til det punktet de frykter verst av alt i verden. Deportasjonen står utenfor og banker på døren. Vi snakker med Neda på telefonen jevnlig. Det er hun som formidler til omverdenen hva som skjer, som storesøster for livredde søsken og foreldre. Hvor lenge kan en tolvåring tåle denne påkjenningen? Hvorfor er ikke denne mishandlingen av barn førstesider på alle norske aviser? Hva har skjedd med lille Norge?