«Kjerneverdi»
Anheng av sølv med eplekjerne bak plexiglass

Jeg er så ufattelig glad i ungene mine.Tanken på at noe skulle skje dem, fyller meg med en angst som jeg ikke helt klarer å uttale, og jeg balanserer hele tiden mellom det irrasjonelle, (over?) beskyttende, og det sunne bondevettet.Det er ikke alltid jeg kommer like godt ut. Historien om Thien Thi Vo rører ved kjerneverdiene mine, og jeg har vanskelig for å finne ord for den uretten som jeg mener er i ferd med å skje. Jeg tror at alle som har barn kan relatere seg til en sårbarhet som en ikke helt ante dimensjonene av før de kom til verden.Det finnes ikke noe som heter å «skyve barna foran seg»- det heter å kjempe for det som man har kjært.

Innerst inne

Lenge var jeg i en slags kuvøse

også pupillene mine var av glass

og tomrommet fullt av en bedøvende dis

som gjorde alle farger behagelig duse

og jeg vernet om det dyrebare der inne

hadde ingen ønsker om å bryte glassmuren

Det var dere som begynte å farge veggene

og sakte men usikkert lettet disen

og jeg kunne se hva som befant seg utenfor igjen

Nå føler jeg meg skjørere enn en såpeboble og sterkere enn Zalo

for jeg er ikke lenger én

jeg er tre

og det er så altfor mye å kjempe for – og mot her ute

En gang så jeg ut av et bussvindu på «Dødens vei» i Bolivia

det var langt ned

og jeg var høy i hatten

Hver gang jeg beveger meg fra huset er jeg på den veien nå

Og jeg er redd for tre

Mitt håp er at eplene faller langt fra stammen